Sv: Husbilskalles resa
Endelig fikk jeg hjelp til å skrive reisebrev!
Jeg kom til Knut og Grethe i august. Det var godt at lokket på esken ble åpnet så jeg kunne komme ut og trekke litt frisk luft.
Deretter fulgte noen uker uten opplevelser, bare Knut og Grethe som hilste på meg av og til mens de kjørte frem og tilbake mellom Dals Långed og Oslo-området for å rydde og tømme leiligheten til Grethes mor, som kom på sykehjem i sommer. De hadde det fryktelig travelt med det, mens vi alle gledet oss til ny reise. Og så ble jeg lagt i kofferten! Det var så mye de måtte ha for hånden på en så lang flyreise at håndbagasjen ble full uten meg.
Da fikk jeg ikke se noe som helst på veien til Lasse og Emma i Bernshammar, der husbilen ble etterlatt for vinteren. Så merket jeg at kofferten ble løftet og satt ned igjen og skumpet og ristet mange ganger mens vi reiste med buss og tog og buss igjen til Arlanda. Der hørte jeg en masse diskusjon med personalet før de endelig fant ut at både den kofferten jeg var i og de tre andre faktisk kunne være med uten at Knut skulle betale en formue i ekstra bagasjeavgift. Puh! Knut og Grethe hadde fortalt at vi først skulle fly til London, der vi ble lastet inn i en Airbus 380.
Jeg ble liggende i kofferten min i et døgn, mens Knut og Grethe fikk en kort pause på flyplassen i Singapore. Endelig kom vi frem til Sydney. Jeg behøvde heldigvis ikke pass og visum når jeg reiste på denne måten, men Knut og Grethe ble kontrollert mens kofferten min trillet avgårde til bagasjehallen. Det var en lang tur, nesten alle de andre koffertene på flyet var kommet frem til eierne sine før vi kom til slutt. Så var det toll- og karantenekontroll, og der er det ikke bare å gå på "grønt" selv om man vet at man ikke har noe ulovlig. Knut og Grethe måtte fylle ut hver sitt spørreskjema før ankomst og levere dette til tolleren. Så ble de bedt om å spesifisere hva det var de hadde svart "ja" på at de hadde med, og ytterligere bekrefte at dette ikke omfattet noe som helst levende eller noe som kunne overføre smittestoffer. Jeg kom jo ikke i den kategorien, så vi fikk alle passere.
Siste etappe omfattet transport til enda en annen flyplassterminal og lasting i en Dash 8 for en drøy times flytur nordover til Coffs Harbour. Der sto en som heter Karen og ventet. Hun er datteren til Knut og Grethe, og var hoppende glad for at vi endelig var kommet. Jeg fikk jo ikke hilse på henne før hun hadde kjørt oss hjem til gården sin og kofferten ble åpnet. Gården heter Greenfield's og ligger i Upper Orara, bare 15 min kjøretur fra byen, men i et fullstendig stille område med skog og grønne marker (jo, Greenfield's har dobbelt betydning!).
Reisen hadde vært en påkjenning for oss alle, så vi har trengt tid for å komme oss i gang. Det er deilig at det er vår her. Vi har hatt et par uværsdager men mest sol. Temperaturen hopper opp og ned, noen dager bare 15 - 18 maks, mens den har vært helt oppe i 37 allerede. Jeg har vært ute i hagen og beundret blomstrende amaryllis, som dere kan se nedenfor.
Endelig fikk jeg hjelp til å skrive reisebrev!
Jeg kom til Knut og Grethe i august. Det var godt at lokket på esken ble åpnet så jeg kunne komme ut og trekke litt frisk luft.
Deretter fulgte noen uker uten opplevelser, bare Knut og Grethe som hilste på meg av og til mens de kjørte frem og tilbake mellom Dals Långed og Oslo-området for å rydde og tømme leiligheten til Grethes mor, som kom på sykehjem i sommer. De hadde det fryktelig travelt med det, mens vi alle gledet oss til ny reise. Og så ble jeg lagt i kofferten! Det var så mye de måtte ha for hånden på en så lang flyreise at håndbagasjen ble full uten meg.
Da fikk jeg ikke se noe som helst på veien til Lasse og Emma i Bernshammar, der husbilen ble etterlatt for vinteren. Så merket jeg at kofferten ble løftet og satt ned igjen og skumpet og ristet mange ganger mens vi reiste med buss og tog og buss igjen til Arlanda. Der hørte jeg en masse diskusjon med personalet før de endelig fant ut at både den kofferten jeg var i og de tre andre faktisk kunne være med uten at Knut skulle betale en formue i ekstra bagasjeavgift. Puh! Knut og Grethe hadde fortalt at vi først skulle fly til London, der vi ble lastet inn i en Airbus 380.
Jeg ble liggende i kofferten min i et døgn, mens Knut og Grethe fikk en kort pause på flyplassen i Singapore. Endelig kom vi frem til Sydney. Jeg behøvde heldigvis ikke pass og visum når jeg reiste på denne måten, men Knut og Grethe ble kontrollert mens kofferten min trillet avgårde til bagasjehallen. Det var en lang tur, nesten alle de andre koffertene på flyet var kommet frem til eierne sine før vi kom til slutt. Så var det toll- og karantenekontroll, og der er det ikke bare å gå på "grønt" selv om man vet at man ikke har noe ulovlig. Knut og Grethe måtte fylle ut hver sitt spørreskjema før ankomst og levere dette til tolleren. Så ble de bedt om å spesifisere hva det var de hadde svart "ja" på at de hadde med, og ytterligere bekrefte at dette ikke omfattet noe som helst levende eller noe som kunne overføre smittestoffer. Jeg kom jo ikke i den kategorien, så vi fikk alle passere.
Siste etappe omfattet transport til enda en annen flyplassterminal og lasting i en Dash 8 for en drøy times flytur nordover til Coffs Harbour. Der sto en som heter Karen og ventet. Hun er datteren til Knut og Grethe, og var hoppende glad for at vi endelig var kommet. Jeg fikk jo ikke hilse på henne før hun hadde kjørt oss hjem til gården sin og kofferten ble åpnet. Gården heter Greenfield's og ligger i Upper Orara, bare 15 min kjøretur fra byen, men i et fullstendig stille område med skog og grønne marker (jo, Greenfield's har dobbelt betydning!).
Reisen hadde vært en påkjenning for oss alle, så vi har trengt tid for å komme oss i gang. Det er deilig at det er vår her. Vi har hatt et par uværsdager men mest sol. Temperaturen hopper opp og ned, noen dager bare 15 - 18 maks, mens den har vært helt oppe i 37 allerede. Jeg har vært ute i hagen og beundret blomstrende amaryllis, som dere kan se nedenfor.
